Livet under. Down under. Underverdenen. Underlivet. Rart navn på våre kjønnsorganer. Hva er under livet. Er det under livslinjen? For der er jo knærne også? For ikke å snakke om livets fotsoldater, føttene. Og lår og hofter. Er de underlivet også? Ikke det nei. Nei, det er kjønnsorganene våre. Når jeg hører ordet underlivet tenker jeg på underverdenen. En annen, mystisk verden. Kanskje litt farlig. Litt forbud. Og ja, sex er forbudt før man er 16. Å kose med seg selv ble for knappe 50 år siden sett på som «hendene på dynen gutt (eller jente)». Som noe skamfullt. Ja, det var greier der nede. Men vi lot som de ikke fantes. Elefanten i rommet. Det alt dreier seg om. Lyst. Seksualitet. Attraksjon. Kjemi. Erotikk. Det skulle vi ikke snakke om. Pinefull seksualundervisning fikk vi av enda mer pinte lærere på 70 tallet. Og 80 tallet. For alt jeg vet foregår det enda. Underlivet blir redusert til et funksjons organ. Det var i hvert fall lite snakk om nytelse på 70-tallet. Guttene fikk ikke undervisning i «knappens» viktighet. Eller vi jentene i tryllestavens følsomme sider. Nei det var organ. For tissing og formering. Plansjer ble vist, og pekestokken slo fast hva det ene og det andre i dette andre livet – underlivet – skulle være godt for. Glemt var det at nesten alt av film, litteratur og musikk dreier seg rundt eros og amore. Hvor jo underlivet spiller, i hvert fall i forelskelsens galskap, kanskje hovedrollen. Kanskje er det for å forminske den galskap og styrke som ligger i underlivet at vi kaller det underlivet? Under. Ikke så viktig. Forbigående. Galskap å sette fokus. Er egentlig et nytte organ. Jeg savner det ikke en gang, sa en venninne, som var singel på 5. året. Og hadde ganske enkelt amputert både savnet og lysten. Underlivet var bare blitt en funksjon. Det var for sårt å savne. For med sex kommer også nærhet. Man blir tatt på. Strøket. Man kjenner en annen kropp. Urkroppen og gamlehjernen vår hyler jo etter kontakt. Spebarn dør om de ikke får fysisk kontakt. Så kanskje vi skal snakke mer om sanser. Om viktigheten av kjærlighet, det å bli tatt på, det å ha et godt seksualliv. Nå har Koronaen satt en stopper for nærkontakt for mange. De lider i Brasil, Italia og andre «latinske» land hvor man tar på hverandre i en samtale sikkert 100 ganger oftere enn på vår del av kloden. Eldre beholdes hjemme for å ikke dø alene. Uten en hånd å holde i. Her til lands sitter de unge alene på rommene sine. De kan ikke lenger henge tett i tett i en sofa, med armer og bein slengt over og om hverandre. Vi andre hilser asiatisk. De enslige higer etter en klem. Varme. Kjenne et annet liv. Så er det rart at alle vil ha valp? Et levende vesen vi kan klemme på og få varme av? Nei, det er helt normalt. Og har dette noe med underlivet å gjøre spør du? Ja, kanskje alt. For it´s all connected. Love to you all.
