Hva skal du gjøre i sommer spurte en venn? Har du lagt noen planer fortsatte han? For første gang har jeg – med en Master i ferieplanlegging – ikke planlagt stort. Ikke mye, ble svaret mitt. Etter nesten 15 måneder med korona så har ordet planlegging fått en ny betydning. Som en italiensk venn sa det; alt jeg planlegger blir uansett endret. Så jeg har sluttet med det. Nesten. For det tikker og drar jo i planleggings genet mitt. Og mest av alt drømmer jeg om sommerdager som vi har nå med 20 pluss og at grensene åpnes. Til hvor, er ikke så farlig lenger. Bare jeg kommer utaskjærs. For nå er reise abstinensen gedigen. Den er massiv. Det går nesten på helsa løs. Og ja, «jeg kan ikke klage» for jeg har jo hytte. Men herregud nå er jeg snart lei av den også. Det hadde jeg ikke trodd var mulig. Men alt er mulig i koronaens tid. Til og med å bli lei av paradis. For når du gjør det samme hver dag så mister selv den vakreste utsikt sin sjarme. Hytte-overdose kan det vel kanskje kalles. Så ja, hva drømmer jeg om å gjøre i sommer? Mest av alt så drømmer jeg om å reise nordover før alle andre. Sette meg i bilen, og bare kjøre på måfå nordover til midnattssol og vakre landskap. Jeg drømmer om å ta båten til Vegaøyene, til Myken og til Træna. Jeg drømmer om å bade i inntrykk. Om å bli overveldet – ja, bergtatt av nord-norsk storhet, raushet og vakkerhet. Etter et overveldende besøk i nord kan jeg ta noen dager på hytta. Så drømmer jeg om å se igjen Middelhavet. Å sitte på en varm steinstrand i Hellas, og bare se ut over det turkise vannet. Med solhatten på, en bok i hånden, og kjenne pulsen roe seg helt. For når du bakes i 30 varme. Så ja, da roer sjela seg. Helt ned. Livet som bakt potet på stranden i Hellas er undervurdert. Etter Hellas så drømmer jeg om noen dager i mitt barndoms paradis; Mandal og kysten rundt. Her børstes det støv av ferieminner som er lagt lag på lag gjennom ti-talls år. Ikke noe steder smaker krabbene bedre. Ikke noe sted er det vakrere. Ikke noe sted blir jeg varmere om hjertet. Det er som en film som flimrer og går. Med bare det beste av det beste. Etter Mandal. Ja, hva drømmer jeg om da? Jo da drømmer jeg om at jeg i hvert fall kan reise til Sverige og Danmark. Det er håp i hengende snøre. Er det ikke det man sier? Da blir det Fiaten over Svinesund og vroom inn i det svenske landskap med sine «röda stugor» og vaiende flagg. Sjelden har vel det blå og gule flagget vært vakrere. Så tøffer vi langs kysten, og ferger over til Espergærde og Danmark. Danmark. Bare smak på det ordet nå venner. Det smaker av wienerbrød, frikadeller og en lille en. Alle klisjeene står i kø. Og de skal gjenopplives sommeren 2021. Om jeg får lov. Så da sier jeg som Tjorven i Saltkråkan; Kjæra Gud kan jeg få åka en gång till? Vær så snill! Gode feriedrømmer folkens! God mandag! Og nyt finværet! Blir ikke bedre!
