Jeg tror ingenting blir som før, sa maleren og strakte seg i stolen på kjøkkenet sitt. Ute lavet snøen ned, og inne braste det i peisen. Ingenting sa han, og tok en slurk til av kaffen. For hvem blir vel i byen nå, når du for det en to-roms koster i Oslo kan bo her? Fortsatte han og viste til huset vi satt i. Vakkert malt i gult med rødt stabbur, låve og det hele. Til og med en allé var det. Alt bygget av en velstående handelsmann for hans datter for vel 100 år siden eller noe sånn. I hvert fall var det minst 3,20 til taket. Og rommene bar preg av fordums storhet og borgerskap på landet.
Ja, hvem vil vel ikke bo sånn tenkte jeg, og ble forført av roen, stillheten og av at det var milevis til naboen. Ja, hvem vil vel ikke bo sånn når Koronaen herjer. Torbjørn Egner flyktet hit under 2. verdenskrig fortsatte maleren. Han bodde rett nede i svingen under krigen. Ola Ola fra skolebøkene mine på 70-tallet ble skapt herfra. Krig. Er det krig tenkte jeg. Kanskje jeg også skal gjøre som Egner å sette meg på et tog med retning nordover, og be om skjul eller ly hos noen jeg treffer om bord. For det var det Karius og Baktus sin pappa gjorde. Ba om ly for krigen, og ble tatt med til en stille avkrok på Hadeland. Her bodde han med familien i fem år. Krig. Min mormor ble gravid i 1940. På et pensjonat i Oslo traff hun sin Helge, og min mor ble unnfanget. Dagen etter seilte han ut for å tjenestegjøre i marinen. Hun så ham ikke igjen før krigen var over. I fem år var han ute, og stod vakt på dekk. Fem år med konstant redsel for å bli torpedert. Langt fra Hadelands grønne enger ble grunnlaget for hans bok lagt. «Klar til kamp». Ikke akkurat mye «Dyrene i Afrika» eller «Ola Ola» her. Krig. Jeg kjenner at jeg gjerne vil leve i skjul akkurat nå. Krype inn i Hadelands trygge favn. Gjemme meg. Glemme verden for en stund. Bare være i meg. Mon tro om jeg kan få ly her?
Tankene fyker rundt i hodet. For et forferdelig sted sier maleren. Hva da, sier jeg som var et helt annet sted. Lillestrøm sier han. Helt forferdelig. Grusomt stygt. Nei, takke meg til Hadeland, sier han og ser seg rundt i kjøkkenet sitt, inn i stuen med alle plantene og drar seg i skjegget. Mer kaffe helles i koppene, og en sjokoladeplate knekkes i biter. Den settes på bordet mellom oss. Sukker og kaffe. Det norske helvete mener min bror går det gjennom hjernen min. Rettere sagt kaffe og kaker. Det norske sukker helvete er det vel han sier. Han bor også på landet. Nærmere bestemt Hakkadal. I et nybygg. For han trives bare i nybygg. Det kan være huset er bebodd sier han. Av de som bodde der før. De som har flyttet. Eller kanskje døde. Om det spøker her? Sier maleren. Jeg har visst sagt noe høyt. Nei, ikke det jeg vet. Eller ikke så mye i hvert fall. Men jeg og kjæresten min hørte noen gå i trappen en gang. Så noe er det. Et eller annet.
Han tar en sjokoladebit til. Jeg bodde i Sveits for mange år siden fortsetter han. I et kollektiv. Der spøkte det. Det ble rett som det var iskaldt i rommet jeg hadde. Jeg var ikke redd, men det var ubehagelig. Jeg fortalte det til en som tydeligvis visste mer om dette enn meg, spøkelser altså. Han sa at jeg skulle banke på døren når jeg kom hjem og si at nå kommer jeg hjem, så nå må du dra. Etter at jeg begynte med det, så var det aldri noe problem sa maleren og tok en slurk kaffe. Til.