Jeg skriver for en venn. En venn som landet på koronahotell i Sarpsborg.
Vår venn var helt skjelven. Redd. Følte seg som en kriminell. Skalv.
Som gode venner rykket vi ut med lesestoff & goodie bag. 10 dager er jo lenge.
Vår venn mente vi ikke ville slippe inn i resepsjonen. At det var forbudt å motta noe pga smitten.
Men vi forsøkte, og se. I resepsjonen var det en hyggelig dame som sa; men dette kan dere bare gi selv. Det er en terrasse på baksiden. Der kan deres venn komme å få sakene.
På terrassen satt vår venn.
Statusen på karantenen var følgende.
500/natten. Helpensjon og eget rom.
Åpen felles-terrasse hvor man kunne gå ut & inn til «verden utenfor».
Og møte sånne som oss.
Man kunne gå ut og handle i alle butikker
Man kunne ta bilen og handle
Man kunne gå på tur i timesvis
Man kunne sågar dra til Oslo og mate kanarifuglene på dagstur
På terrassen møtte vi andre «gjester».
En dame med en hvalp på 10 uker. Hun og valpen var satt i karantene. Unødvendig reise å hente valp sa Onkel. Vusj, rett i karantene på hotell.
Til historien hører fersk COVID-attest, og at damen overnattet på grensen for å rekke å kjøre de 900 kilometerene tur retur til Malmø på en dag for å hente valpen. Unødvendig reise.
På terrassen traff vi også et par i tidlig 30-årene fra Nederland. De skulle flytte til Norge, og hadde solgt huset i Nederland. De hadde kjørt via Tyskland, Danmark og Sverige. Ingen problemer noe steder. På den norske grensen var beskjeden; – Unødvendig reise. Dere skulle ventet. Som paret sa; Vi har jo ikke noe hus. Hvor skulle vi ventet? Vi flytter jo hit.
Til historien hører også. På selvsamme karantene-hotell. Lange matkøer, med langt under meteren i avstand og tilbud om besøk på rommet av andre «gjester».
Så vår venn noterte følgende. Har man lyst på litt sosialt liv (se andre mennesker), et rimelig hotellopphold i nye omgivelser med et flott turområde, alle måltider servert og kanskje en date? Ja, da er det bare å ta turen over Svinesund.
Bon voyage!