Om å lande

Om å lande i sør. Om at delt glede er dobbelt glede. Om å ville bli ambassadør. Alt har en ende har en klok person sagt en gang. Ja, også denne turen har har en ende. Men den har også en begynnelse. For en hver reise bringer noe nytt. Det kan være bekjentskap. Tanker. Eller bare rett og slett energi. For meg har denne reisen gitt meg alt dette. Og mer til. Mer enn jeg noen gang kunne har drømt om da jeg satte meg på flyet for en uke siden. Flyet som ble forsinket ut av Oslo. Flyet som førte til seks timer på kaia i Bodø. Under strålende sol. Men en pils i hånden satt jeg. Som skulle vært på neste fly. Og snakket med Bjørn-Tore om livet. Og politikk. Om om det å leve. På mange måter gjorde forsinkelsen at turen fikk en helt annen, skal vi kalle det sats? Eller ramme? For hadde ikke dette skjedd, så hadde jeg «bare hentet» sykkelen i Brønnøysund, tatt ferge, syklet til hotellet og spist middag. Antageligvis alene. I stedet ble det øl på kaia. Hyggelig prat med Bjørg i kveldinga om bord på Widerøe til Brønnøysund. Bjørg som fortalte om kreften som herjet. Men nå er slått ned. Om det å være fly-redd. Sammen tok vi bilder ut av vinduet. Hun for første gang. Og på kaia i Brønnøysund møtte jeg Erik fra Bergen. Erik som kom fra Nordsjøen. Som også var forsinket. Som skulle til Vega og møte kona. De skulle på ferietur sammen. Erik som tryllet fram noen kalde bokser fra bagen, og inviterte på sjenk. Sammen så vi Ylvingen passere. På et speilblankt hav. Og sånn fortsatte det. For hadde jeg ikke kommet for sent hadde jeg heller ikke delt Jon Agas fantastiske mat med Christian fra Nordfjord. Fått smake den ferske sjøørretten. Eller blåskjellsuppen – som jeg kjenner smaken av ennå. Ja, og sånn fortsatt det. Med hyggelige møter. På kaia. Langs veien. På dekk. På vei til Træna møtte jeg Mari. Mari som skulle besøke sin bror. Som hadde flyttet fra sør. En drøm han hadde hatt i åresvis. Nå bodde han i det lille øysamfunnet. Selv hadde også Mari trukket nordover. Til Mo i Rana. Her skulle hun jobbe med litteratur noen måneder. Fra Kragerø til Mo. En drøm var blitt virkelighet. Så langt var hun overveldet. Bergtatt. Hun viste meg et liten filmsnutt hvor hennes bror spilte på orgelet inne i Peter Dass kapellet på Træna. Beatles mener jeg det var. Overjordisk vakkert. Det var kveld. Bak, i døråpningen skinte sola. Midnattsola. Det er sånt som bare skjer her nord. Kan skje her i nord. En ut av kroppen opplevelse. Kanskje er det sola. Været. Når det slår til som man sier. Så blomstrer alt på en gang. Alt skal ut. Og alt åpner seg. Eller kanskje er det naturen. Denne harde, tøffe, vakre og rause naturen. Som gjør deg mer ydmyk. Mer åpen. Ikke vet jeg. Jeg vet i alle fall at ordspråket «delt glede er dobbel glede» har aldri passet bedre. Og kjære venner, det å dele denne reisen med dere har vært et eventyr det også. Min glede ble bare dobbelt så stor av å kunne dele de fantastiske opplevelsene her i nord med dere. Så takk til alle for de hyggelige tilbakemeldingene. Nesten så jeg rødmer her jeg sitter. Dere har vært et makeløst reisefølge! Så var det dette med landingen da. Flyet er landet. Selv lander jeg vel ikke før om noen dager. Og det er helt greit. Jeg drømte om å bli overveldet. Bade i inntrykk. Bli bergtatt av nord-norsk storhet. Og det er jeg blitt. Til gangs. Så jeg sier tusen takk kjære Vega, Herøy, Dønna, Træna, Sanna og Myken. Dere har vært sanseløse. Ja, hele Helgelandskysten har vært sanseløs. Så nå drømmer jeg bare om å bli ambassadør for denne kysten. Eller kanskje hele Nordland? For jeg vet bare at vakrere plass finnes nesten ikke på denne jord. Takk for meg folkens! Nå blir det snart landing i sør…med et hjerte bankende for nord <3 God helg alle sammen! Love to you all <3