Hvor skal jeg begynne? Når jeg ikke trodde det kunne bli finere. Ble det enda finere. Når jeg ikke trodde jeg kunne overveldes mer. Så ble jeg overveldet. Nå er jeg bergtatt. Og i går stod gråten i halsen to ganger. Jeg fikk tårer i øynene. Kanskje er jeg sliten? Kanskje har jeg sovet for lite? Nei, jeg tror bare rett og slett at jeg har sett noe av det mektigste og vakreste kanskje noen gang. Jeg ble overveldet. Tatt på senga. Jeg vet heller ikke helt hvor jeg skal begynne? jeg får begynne med starten tror jeg. Så kanskje det blir litt orden i galskapen her jeg sitter og skriver på Træna. Fine Træna. Med sine 400 fastboende. Et lite «Himmelblå». Her sneker skuldrene seg og tempoet går ned. Her har de en café som heter Ahloa fordi en herfra utvandret til Hawaii, og sendte et kamera til sin søster. Hun fotograferte da både familie og øyboere. Som er blitt dokumentasjon på dagliglivet her. Øya med gatenavn som Burmaveien. Øl som heter Træna-Hawaii. Utferdstrang. Drømmen om paradis. Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at øyas kulisser er ut av denne verden. Det ser ikke ekte ut. Øyas kulisser er naboøya Sanna. Så i går kom jeg meg over til Sanna. Sammen med en proff turgåer, to chiuauaer, et foreslket pat og en baby landa jeg på Sanna. Sanna. Er det fordi det er de fineste sandstrendene jeg har sett det heter Sanna? Jeg begynte å gå langs kaia, langs stranden, langs de fine husene i alle verdens farger – fra rosa og gult til rødt og hvitt. Det var ingen der. De andre var forsvunnet. Bare meg og de mektige fjellene. De små husene. De hvite strendene. Og havet. Ja, havet. Havet som hadde sørget for at det allerede for 9000 år siden kunne bo folk her. Om ikke før. Jeg kom til slutten av veien. Der så jeg et lite kapell. En kirkegård. Lagt rett ut mot havet. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg vet ikke hva de var. Det var bare så overveldende å se de små gravstøttene klamre seg til grunnen. Noen lent til siden. Noen fremover. Skeive. Slitte. Grå. Hvite. Sorte. Alle små. For å ikke velte av vind og vær. Alle vendt mot havet. Havet som hadde fødd de og tatt fra de. Raust. Gir og tar. Det var mektig. Her hadde man bodd. Født. Elsket. Levd. Dødd. Her var det ikke noe sykehus, lege, ja det var ikke en gang en kirke. Her var det naturen som rådde. Som bestemte. Jeg vandret videre. Jeg fant kjærlighetsstien som går rundt baksiden av øya, jeg lå i gresset. I le av fjellene var det enormt frodig. Blomsterenger. Humler. På andre siden mot havet var det bare ur og stein. Jeg tok en skive i gresset og så utover. Ja, her kunne jeg faktisk forstå at nokon ville bu. Makan til vakker plass. Jeg gikk den andre veien. Jeg hadde hørt om en hule av noen av de om bord på fergen. Nå vandret jeg med retning sør, jeg så mot land. jeg så silhuetten til øya Lovund, til Træna og jeg så inn til fastlandet. Svartisen. Det var mektig. På toppen av stien kom jeg til noe som minnet om en trapp. I naturlige blokker av stein. Den gikk nedover. Der så jeg en åpning. En hule. Det var en katedral. Havets katedral. En naturens katedral. Foran mot havet var det et naturlig atrium. Med en blomstereng. Nedenfor havet. Igjen fikk jeg tårer i øyene. Jeg leste på skiltet. Kirkehellaren. Brukt av mennesker i minst 6000 år. Det var funnet 33 begravet her. Unge, gamle. Menn og kvinner. Gravlagt på 1300-tallet. Kanskje var det svartedauen? Kanskje var dette isolatet tenkte jeg? Hit ble man sendt i karantene. Historien gjentar seg. Naturen. Ja, det var naturen som overveldet meg igjen. Det var en uendelig vakker plass. Jeg satte meg foran katedralen på gresset å så ut over. Det var en ro her. En energi. Jeg kan ikke forklare det. Det var mektig. Det er ikke så ofte jeg har følt noe på denne måten. En gang var jeg i toppen av Kheops-pyramiden. Inne i gravkammeret. Da følte jeg det samme. En respekt. En mektighet. En kontakt. Ja, venner sånn går no dagan her i nord. Jim Frode hentet meg i sin nye speed båt, med på turen ble den proffe turgåeren Ove. Så dro vi alle på Ahloa Café og tok en Hawaii øl. Og fikk høre skrøner og gode historier fra nord. God søndag folkens!
Med tårer i øynene. I går våknet jeg på øya Træna. En liten øy vel tre kilometer lang og en kilometer bred. Et levende øysamfunn midt ut i havgapet med vel 400 fastboende. Et lite «himmelblå». Øyas kulisser er spektakulære. En ting er havet, øyene rundt som Lovund men det er øya Sanna sin silhuett som tar pusten fra deg. Det ser rett og slett ikke ekte ut. Så selv om jeg ja, fortsatt sover for lite for, jeg skal ha med meg både midnattssol og morgensol så kom jeg meg med den første (og eneste) fergen over til Sanna. Med om bord var en proff turgåer med staver, allværsjakke og det hele, et forelsket par i shorts med to minihunder og to venninner med en barnevogn. Vi skulle alle over. Hver på vårt eventyr. Mange hadde fortalt meg om tunnelen som du kan gå inne i fjellet i stummende mørke. Med lommelykt. Hmm. Var det det jeg ville når sola skinte, og havet glitret. Være alene inne i en tunnel i mørke? Jeg valgte lyset, og vandret av gårde langs kaia mot husene som lå under fjellene. Røde, rosa, gule, grønne. Jeg var helt alene. De andre hadde forsvunnet. Ikke et menneske å se. Det var magisk. Da jeg kom til enden av husene så jeg et lite kapell. En kirkegård. Som lå vendt ut mot det åpne havet. Små gravstener i grått, sort og hvitt klamret seg fast i den magre grunnen. Noen skeive. Andre fremoverlent. Noen avventende. Men alle var vendt mot havet. Det rause havet. Men også det nådeløse havet. Jeg fikk tårer i øyene. Her hadde man bodd. Her ytterst i havgapet. Født. Elsket. Levd. Dødd. Ikke rart nordlendingene ler av oss «sarte» søringer. Ikke rart de har humoren. De gode historiene. Uttrykket om «å stå han av». Øya Sanna. Her ute var det et levende samfunn for 50 år tilbake. Nå er det feriehjem, og bare to fastboende igjen fikk jeg vite av Jim Frode da vi tok båten tilbake. Et brødrepar i 70-årene er de eneste som bor her nå.