Hjemme hos Petter. Ramme. På ramme alvor. Ramme gård. I dag tok vi turen til Hvisten og Ramme gård. Gården har eksistert lenge, og tidligere har vi kjøpt både øko egg og grønnsaker her. Men det var før. Før museet åpnet. Før hotellet åpnet. Før restauranter & caéer åpnet. Den gangen var det bare en liten «hjemmelaget» gårdsbutikk. Se nå er det noe helt annet. Tenke det, si det – men gjøre det skrev Ibsen inn i et av sine stykker. Se ja, kanskje det er derfor det har tatt så lang tid før alt har åpnet. Det har vært bygget, snekret og skapt iherdig på Ramme gård i ja, det er vel noe sånt som minst to ti år. Skrik av Munch ble solgt for å finansiere det hele. Brødrene Olsen var i retten i strid om arven av flere av bildene til Norges mest berømte maler. Nå har de fått plass her. På Ramme gård. I Hvitsten. Her er det bygget utstillingslokaler i verdensklasse. Med en belysning få kan vise maken til. Jeg tør påstå ingen så langt i vårt vakre land. Kanskje når Munch museet åpner i Oslo? Eller Nasjonalmuseet? Kanskje da få vi se lignende grep med mørke rom, hvor stjernene på himmelen i Kittelsens «Hjemover» fra 1898 rett og slett glitrer. En magisk opplevelse.
Ute i lyset kan vi velge mellom park-hagen eller caféen. I dag vinner caféen & butikken. Her selges alt fra eksklusive fluktstoler og hageredskap til økologisk brownies og is. Det var søndag og køen var lang. Vi beveget oss over og gjennom planteutsalget. På veien så vi noen økologiske biff-tomater på størrelse med grapefrukt, og basilikum som minte om en liten skog. Dette lovet bra for lunsjen. Restaurant stod det på «tårnhuset». Et hus bygget i ja, russisk-ortodoks byggestil. Om man kan kalle det det. Det var kupler og nivåer. Bjørkenever og gress. Inne i dette «Hobbit-bygget» var det restaurant. Med økologisk gullstandard. På menyen stod det blant annet gulrot suppe, rabarbrakake og Skagen-røre. Vi gikk for det siste etter å ha hørt servitrisens entusiasme over denne retten ved nabobordet. Det var godt om plass, og luftig under taket. Ute så vi bare grønt. Og en flaggstang. Der hang det ingen ting. Burde det ikke vært heist en vimpel? Spurte min bedre halvdel. Jo, det burde det sikkert, sa jeg og dro i den krøllete menyen.
Et A4 ark som aldri hadde hatt et møte med noe som kan minne om anti bac denne dagen. Det var resirk hele veien. Sikkert veldig grønt. Og miljøvennlig. To flasker vann og to glass kom på bordet. Så var det slutt. Vi satt og vi satt. Og imens kom alle som hadde vært på klassisk konsert i haven. Det var lange kjoler, i-phoner og silkeskjerf. Ikke bare rundt slanke damehalser. Men også i øvre lomme på herrenes dressjakker i tweed. I det hele tatt en smak av kontinentet konstaterte jeg der jeg så ut på den tomme flagg stanga, gresset og hesten på sokkel. Den med dekken. Og totempelen på tvers rett ved hotellet. En herlig miks av absolutt ALT du kan drømme om. Inspirerende. Glemte jeg å fortelle at inne i muséet – i rommet før du gikk gjennom sikkerhetskontrollen var det også en Hardangerkrone. En nydelig krone fra 1800 tallet. Både under og ved siden av lå det en meteoritt. Noe vi alle vet mye mer om etter at det landet en rett over fjorden. Disse var fra Afrika og Sør-Amerika. Og inni mellom meteorittene og brudekronen lå det jord-kuler. Kuler skåret ut av de vakreste elementer fra vår klode. Stein. Granitt. Marmor. Ikke vet jeg. Men vakre var de. Også var det perlekronen fra Hardanger da. Og rett etterpå nok en totempele. I museumsbutikken var det posters, kopper og tegnesaker. Og nydelige indianer inspirerte ponchoer i cashmere til rundt 5-6000 tusen. Litt i meste laget kanskje? Men fine var de for de som har feriepenger til overs.
Vel, tilbake til lunsjen og Skagenrøren. Eller røret. Vi fikk bestilt og alt ordnet seg. Vi nøt den økologiske gullstandarden, og ble enige om at neste gang skulle vi teste den økologiske oksegryten. I hvert fall min bedre halvdel som ble langt fra mett. Selv gikk jeg ut for å vaske hendene mens vi ventet på kaffen. WC damer stod det med store bokstaver på et treskilt på døren til en sidebygning. Og ikke bare var skiltet stort. Det var selve toalettet også. Et eldre toalett, (tror det var det), eller i gammel stil, tronte mot langveggen. Mot den andre langveggen stod et feiebrett og en kost. Sånn som jeg har i kjelleren på hytta. I hjørnet var det en dusj. En dusj av den «tropiske» typen med stort dusjhode. I litt rustent, resirkulert armatur. Vasken var stor, og her var det ikke snev av billig «skumsepe» dispensere eller blåse-deg-tørr-maskiner. Der og da tenkte jeg; dette er litt som å være hjemme hos noen. På besøk. Der og da følte jeg at jeg var hjemme hos Petter, og at rett og slett dassen ble symbolet på det hele. Ikke helt ferdig. Raust. Stort. Overraskende. Inspirerende. Ujålete. Jålete. U-norsk. Morsomt. Internasjonalt. Et overflødighetshorn. Rett og slett D E I L I G! Så venner, ta turen. Bestill omvisning. Gå på konsert. Jeg tror ikke dere blir skuffet! Og verten selv? Han satt i resepsjonen på sitt nye hotell med vårt nasjonalikon Arve Tellefsen. Mon tro om det ikke snart blir fele spilling i hagen? God uke folkens! Peace & love fra Son 
RammeVisit Norway
